Er tanken om grønn vekst en utopi?
I lederartikkelen tar Knutsen utgangspunkt i en bloggartikkel om grønn vekst i båtbransjen. Han stiller seg kritisk til begrepet “grønn vekst” og viser blant annet til den engelske aktivisten George Monbiots som hevder at tanken om grønn vekst er like absurd som tanken om grønt kull.
“Human beings don’t have a pollution problem; they have a design problem” (McDonough & Braungart, 2013)
Resonnementet gir helt mening, gitt at det baserer seg på premissene i den vekstmodellen som har vært rådende helt fra Spinning Jenny dro i gang den industrielle revolusjon i England, og helt frem til våre dager.
Men, trolig uten viten og vilje, lanserer Knutsen et resonnement som er et glimrende forsvar for et systemskifte fra en grå vekstmodell til en grønn vekstmodell.
Det kommer vi tilbake til, men la oss først se på den modellen som har dominert økonomisk teori og synet på vekst. Og denne gangen tillater jeg meg å gå litt akademisk og detaljert til verks.
Modellen som har vært en velsignelse og en forbannelse
Albert Einstein er ofte tilskrevet sitatet “Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat”.
Det er en økende kunnskap om hvordan de rådende økonomiske modellene har forårsaket - eller i det minst bidratt til å forme og forsterke - strukturell ulikhet, klimakrise og naturødeleggelser. Vi forbruker allerede mer enn det kloden klarer å regenerere, og det akselererer. FNs generalsekretær utroper kode rød, og EU lanserer sin Green Deal for et systemskifte i den europeiske økonomien.
Den rådende vekstmodellen Vi har lenge visst at det er et grovt misforhold mellom vår økonomiske aktivitet og jordens tålegrense. Men så lenge den konvensjonelle økonomi-teorien har lagt premissene for løsningsforslagene, har verdenssamfunnet ikke lykkes i å håndtere en sløsings- og ressurskrise som har kommet til dels ut av kontroll. Det nytter heller ikke å flikke på en modell som forårsaker problemene: Less bad is no good
Figuren under viser hvordan økonomisk vekst de siste 50 årene har gått helt parallelt med økning i uttak av naturressurser.
Gareth Kane skriver i “The Green Executive” om hvordan den globale økonomien er svært ineffektiv med hensyn til bruk av ressurser. Av alle råmaterialer som tas ut årlig, ender bare 6 prosent opp som endelige produkter. Resten blir avfall. Av de 6 prosentene igjen, er det bare 20 prosent som har et livsløp på mer enn 6 måneder. Det vil si at 98, 8 prosent av alle råmaterialer som tas ut blir til avfall etter kort tid. Et system som ikke bygger på sirkulær bruk av slike råmaterialer, må kollapse på et eller annet tidspunkt.
Ingenting vokser inn i himmelen.
En tre prosent vekstrate i BNP betyr en dobling på 23 år. Det sier seg selv, som Knutsen påpeker, at en slik vekst ikke kan fortsette. Å snakke om “Grønn vekst” uten å gjøre noe med forholdet BNP/ressursbruk blir nettopp like absurd som å snakke om grønt kull.
Den konvensjonelle økonomi-teorien ledet til en vekst der finansiell vekst gikk helt parallelt med økt ressursbruk. Dette må dekobles, slik at finansiell vekst kan skje parallelt med nedgang i bruk av ressurser. Et mer hensiktsmessig mål for vekst er radikal ressursproduktivitet, der smart forvaltning av ressurser er selve kjernen i vekstmodellen.
I en slik tankegang er det ikke bare ønskelig, men også økonomisk rasjonelt å snakke om grønn vekst i båtbransjen.
Arbeidsproduktivitet og grå vekst
Arbeidsproduktivitet har vært den dominerende måten å øke vekstraten på i den konvensjonelle vekstmodellen. Maskiner og automatisering (realkapital) ga mennesker (arbeidskraft) høyere arbeidsproduktivitet. Dermed kunne det produseres og omsettes mer for en lavere innsats per produsert enhet, som igjen økte avkastningen på aksjonærenes investeringer.
Kombinert med en tilsynelatende uendelig tilgang på råmaterialer fra naturen, ble dette også målet på verdiskaping i økonomien.
Den viktigste årsaken til den historiske tette koblingen mellom BNP og ressurser er at det har vært overflod av billige ressurser som olje, kull, stål og tømmer, mens arbeidskraft relativt sett har vært dyrere. Dermed var det det rasjonelt å investere i maskiner for å øke arbeidsproduktiviteten, eller verdiskaping per arbeidstime. Når færre arbeidere kunne produsere mer, økte profitten, og dermed verdiskapingen.
Det er ikke rart at modellen ble ansett som selve den hellige gral i økonomisk teori, siden arbeidsproduktiviteten mer enn 200-doblet seg i flere sektorer de siste to århundrene.
Ressursproduktivitet og grønn vekst
Grønn vekst kan defineres som finansiell vekst samtidig med nedgang i ressursbruk. Sagt på en annen måte; økonomisk vekst parallelt med økt ressursproduktivitet. Reell grønn vekst fordrer at endringstakten i ressursproduktivteten må være større enn endringstakten i finansiell vekst. Det betyr mer immaterielle penger med mindre materiell sløsing og avfall (Per Espen Stoknes, 2020).
Formell for grønn økonomisk aktivitet
Grønn vekst er økning i den type økonomisk verdiskaping som gir lavere samlede miljøbelastninger. RP står for ressursproduktivitet, mens G står for vekst. Forbedring i ressursproduktivitet minsker det miljømessige fotavtrykket. Dette fotavtrykket kan måles ved ulike parametere, som for eksempel tonn CO2- ekvivalenter utslipp per år, materialstrømmer i tonn per år eller global hektar/biokapasitet (Stoknes & Rockström, 2018).
Grå vekst er produktivitetsforbedringer gjennom inkrementell innovasjon hvor samlet miljøbelastning øker på tross av effektivisering.
For hvert år fremover må alle bransjer, dersom Parisavtalen legges til grunn, ha minst 5 prosent årlig forbedring i ressursproduktiviteten. Det vil si at bransjens økologiske fotavtrykk må minske med minst 5 prosent årlig. 5 prosent økt ressursproduktivitet årlig, er beregnet etter en utvikling som styrer mot 2 graders oppvarming i 2050. Hvis 1,5 graders målet legges til grunn, er det behov for en årlig forbedring i ressursproduktivitet på 7 prosent (Stoknes & Rockström, 2018).
En kjær modell har utspilt sin rolle og skaper nye muligheter
Den eksisterende vekstmodellen har ledet millioner ut av fattigdom og ført til en mye større global middelklasse med kjøpekraft og autonomi i eget liv. Dermed har historien om denne vekstmodellen også hatt stor slagkraft – for hvorfor skal man endre en modell som har virket så godt? Men denne historien tar ikke høyde for de eksponentielle effektene denne modellen har på ressursbruk og dens påvirkning på miljø og klima.
Norge har svært gode forutsetninger for å ta ledelsen i et grønt skifte i båtbransjen. Faktisk er overgangen til en modell der ressursproduktivitet er sentralt for vekst, svært gunstig for Norge.
Som vi klarte da seilskuter var svaret på en økt etterspørsel etter effektivt frakt av gods og mennesker langs sjøveien, og som vi klarte da plastbåter var svaret på en økt etterspørsel etter effektive fritidsbåter, så kan vi nå svare på en global etterspørsel etter båter som er utslippsfrie, bygget etter sirkulære prinsipper og lagt til rette for delingsmodeller, som gjør at vi utnytter båtene mye smartere enn i dag.
Nye elbåter er bare en liten del av løsningen
Og Atle Knutsen har helt rett i at det ikke hjelper miljøet å produserer opp en masse elbåter som kommer på toppen av allerede eksisterende båter. Et grønt skfite må handle om både ombygging av eksisterende båter, innfasing av ny teknologi og økt levetid for båter som allerede er i kretsløpet.
Retningen er imidlertid tydelig: Grønn vekst er vekst i pengeverdier parallelt med årlig nedgang i ressursbruk og påvirkning på miljø og klima. Smart forvaltning av råmaterialer går fra å være et sidehensyn til å bli selve forutsetningen for vekst.
Og denne ideen er ikke en ide for urbane veganere og senhippier. Dette begynner å bli mainstream langt inn i World Economic Forum, ledende handelshøyskoler og i finans- og forsikringsbransjen. EUs green deal og taksonomi bygger nettopp på en dekobling av finansiell vekst og ressursbruk, altså grønn vekst. Og der kan vi posisjonere norsk båtbransje nå.
